TEKST
Steingard
Mange liv og drømmer,
ja, slit i tusen år
er lagt ned i en steingard
som kranser gården vår.
Steinene er båret hit
med svette og med håp
om trygge liv og fremtid,
som små barn til en dåp.
Men regnet spiller stille på en evig melodi
og stadig nye tiår seiler uavbrutt forbi.
Jorda den ble grøderik
og ga så mange fold.
Den sang om gylde kornaks
nå syngler den i moll.
Den gamle muren raser ut
på flere steder nå.
Regnet, vind og vannet
sier alt vil snart forgå.
Ja, regnet spiller stille på en evig melodi
og stadig nye tiår seiler uavbrutt forbi.
Nå ser jeg alle steiner
du har båret i din tid.
Det står en liten steingard
etter deg og all din strid.
Kanskje står din steingard
i mange gyldne år.
Men regnet sliper allting ned
og muren din forgår.
Mens regnet spiller stille på en evig melodi
og stadig nye tiår seiler uavbrutt forbi.
Innland
Det ligger et land langt her inne mot øst
med glitter i elver og vann.
Hit kom det en vårdag en kvinne og mann
og dette ble deres land.
De så dette landskapet dekket av skog,
som anget av vekster i vind.
Her var det de første gang satte sin plog,
de første gang lukket sin grind.
Slik skulle det landet som ligger her øst
gi mennesker livet og trygghet og trøst,
og bli til vår eget land.
Tross iskalde vintre og uår og flom
så elsket de trofast sin jord.
Om døden var gjest da barnet kom,
lå trøsten i Herrens ord.
Men våren kom alltid tilbake med håp,
med lys til den mørkeste krok.
Og snart ble det atter en barnedåp,
og en linje i prestens bok.
Ja, slik har det landet som ligger her øst
gitt mennesker livet og trygghet og trøst,
og blitt til vår eget land.
Det fins mange sanger om fjell og om fjord,
nå synger vi vår om et sted
hvor bjørkene suser av visdomsord,
– og skumringen fylles av fred.
Spådom
Ei signekjerring banka på en iskald vinterdag,
jeg bød henne på kaffe i fra kanna.
Velsigne deg du barnet mitt som har sånt hjertelag,
som takk så skal jeg lese deg i handa.
Nei sånne ting det trur jeg ikke noe særlig på,
jeg sa det jo, men strakte da fram armen.
Og kjerringa tok hånda mi, la hodet litt på skrå
og leste i fra lyset i fra varmen.
I linjene står livet skrevet ned,
men de som vet om alt får aldri fred.
Blåklokke og løvetann, Maria nøklebånd
skal vokse på din grav, det står skrevet i din hånd.
Og de kan også blomstre langs de veiene du går
hvis hjertet ditt åpner seg for det du ei forstår.
Klart jeg ble litt tankefull, jeg ville vite mer,
om framtida, om kjærlighet og penger:
Fortell meg mer om skjebnen min, fortell om alt du ser
og gi meg alle rådene jeg trenger!
I linjene står livet skrevet ned,
men de som vet om alt får aldri fred.
Blåklokke og løvetann, Maria nøklebånd
skal vokse på din grav, det står skrevet i din hånd.
Og de kan også blomstre langs de veiene du går
hvis hjertet ditt åpner seg for det du ei forstår.
Drøm
Hun så alt i en drøm i natt
høyt til hest tok hun veien fatt
sverdet blinket i blått og hvitt
fór hun fram i et mareritt.
– Langt skal hun fare en vinternatt
Hun red fram til en gård så gild
– hit jeg søker og hit jeg vil!
Den hun hadde så hjertens kjær
han var ikke å finne her.
– Langt skal hun fare en vinternatt
Drømmen gjør henne endelig fri,
drømmen lar henne ri forbi,
dager av savn og av ensomhet,
– Ja, det er noe alle vet, det er noe alle vet.
Hun rir fram til en husmanns gård
– sverdet mitt kan gi dype sår!
Her er han hun har søkt i natt
hun har funnet sitt hjertes skatt.
– Langt skal hun fare i vinternatt
Han har hjertet et annet sted
lovet seg for sin egen fred
straks hun strekker det blanke sverd
legger ut på en evig ferd
– Langt skal hun fare i vinternatt
Drømmen gjør henne endelig fri,
drømmen lar henne ri forbi,
dager av savn og av ensomhet,
– Ja, det er noe alle vet, det er noe alle vet.
*
Torbjørn Ellingsen © 2020