Tekster fra konsertfortellingen
Steingard
Mange liv og drømmer,
ja, slit i tusen år
er lagt ned i en steingard
som kranser gården vår.
Steinene er båret hit
med svette og med håp
om trygge liv og fremtid,
som små barn til en dåp.
Men regnet spiller stille på en evig melodi
og stadig nye tiår seiler uavbrutt forbi.
Jorda den ble grøderik
og ga så mange fold.
Den sang om gylde kornaks
nå syngler den i moll.
Den gamle muren raser ut
på flere steder nå.
Regnet, vind og vannet
sier alt vil snart forgå.
Regnet spiller stille på en evig melodi
og stadig nye tiår seiler uavbrutt forbi.
Nå ser jeg alle steiner
du har båret i din tid.
Det står en liten steingard
etter deg og all din strid.
Kanskje står din steingard
i mange gyldne år.
Men regnet sliper allting ned
og muren din forgår.
Mens regnet spiller stille på en evig melodi
og stadig nye tiår seiler uavbrutt forbi.
Gjennom generasjoner har mennesker båret stein ut av åkrene og lagt dem som steingarder eller i hauger langs jordet.
Hver stein forteller en historie – om arbeid og levd liv.
Slik blir disse landskaps-detaljene minner om dem som gikk her før oss.
Fetsund Lenser er et nasjonalt kulturminne, fløtningsmuseum og våtmarkssenter ved Glommas utløp i Øyeren ved Fetsund i Lillestrøm kommune.
Fetsund Lenser ble opprettet som tømmersorterings-anlegg i 1861, og nedlagt da fløting av tømmer i Glomma opphørte i 1985. .
I tidligere tider var det ikke uvanlig at kvinner følte seg tvunget
til å gi fra seg et barn født utenfor ekteskap. Skam, mangel på muligheter til å forsørge seg og barnet – det kunne ligge mange motiver bak en slik beslutning.
Fotefar
I hemmelighet
Om regnbuen over et fossestryk,
om tømmerets mektige sang
på vei mot ei lense, ei rolig havn,
og sagbladets skarpe klang.
Tida, den driver avsted som ei elv,
ustoppelig, mektig og sta.
Den visker ut spor etter mennesket,
og hvordan vi levde da.
Men noe kan gjemmes og stelles med,
og fortelle oss hvem vi var.
Kan gi oss den gleden å vite det:
Her går det et fotefar!
Du skal gå en bedre vei,
jeg vet jo det er sant.
Men jeg vil alltid savne deg,
jeg tapte, andre vant.
Nå kan ingen gi meg ro,
men én dag får jeg fred:
Vi møtes nok igjen vi to
i himmelen et sted.
Du vil aldri kjenne meg
og vite hvem jeg er.
En hemmelighet vil følge deg,
men det vil ingen se.
Et fotefar gror igjen langs med ei elv,
der vannet og vinden blir ett.
Løvtrærne bøyer seg mykt mot en bredd
der Glomma passerer Fet.
Hvem var de som gikk her i gammal tid,
hva vet vi om gleder og savn,
om håndlag med øks og med fløterstav
om drømmer som ikke har navn?
Om lyden av stokker som braste ut
i en brusende, buldrende sprut,
om lukta av kvae og barnål og bark,
av bålrøyk og kaffegrut?
Kjærlighet det er så mangt
for fattig og for rik.
Jeg står helt alene her,
i skyggen av et svik.
Det jeg bar, det fikk jeg se
et lite øyeblikk.
Så ble det løftet bort og ned,
og det var alt jeg fikk.
Du vil aldri kjenne meg
og vite hvem jeg er.
En hemmelighet vil følge deg,
men det vil ingen se.
I jernalder og vikingtid kan så mye som tyve prosent av befolkningen i Norge ha vært treller. De fleste storgårder var avhengige av trellenes arbeidskraft. Slik var det nok også på Huseby i Skedsmo. Her har utgravninger av-dekket spor etter bosetninger og gårdsdrift fra mer enn 2000 år tilbake.
Trell
Dagen gryr med måneskinn og blåe, kalde drag.
I min tanke og mitt sinn så blir det aldri dag.
Solen stiger likevel og dagen får sin dåp.
Jeg eier ikke livet selv, jeg eier kun et håp.
De seilte over havet dit fra mørke, harde nord.
Som snø var skrekken, kald og hvit, det finnes ikke ord.
Så tok de alt vi eide der, og brente by og borg.
Tung er all min gange her og evig er min sorg.
Vinden hvisker sanger nå om morgendagen vår,
regnet trommer, lynet flammer, håpet vårt består.
Og solen gir oss løftet sitt som aldri kan bli brutt,
og stjernene i natten sier alt blir bra til slutt.
Dagen vil jeg eie selv, som reven har sitt hi.
Ingen her er født til trell, en ravn er alltid fri.
Bjørnen går sin egen vei og ulven vet jo selv
hvor leden går og hvor den krysser islagt vann og elv.
En annen morgen, annen tid, et håp, det varmer meg.
Som dyret følger sti og lei vet jeg min egen vei.
