Torbjørn Ellingsen

Samspill er glede

Musikken har fulgt familien min gjennom generasjoner. Morfar var organist og kordirigent og det kommer musikk fra mange av bladene i slektstreet hans. Mor spilte piano. Et barndomsminne er å sovne til tonene fra West Side Story i pianoarrangement. Jeg hadde en svart notemappe, og med den under armen reiste jeg som åtteåring med trikken fra Bjølsen til Trygve Lindemans Musikkonservatorium i Nordahl Brunsgate. Her fikk jeg både lære «Kom lilla flicka dansa med mig», bli kjent med Knut Nystedts tonespråk, og fikk kjenne på skikkelig nervøsitet når det skulle være elevaften. Jeg grøsser den dag i dag.

Jeg fortsatte å spille piano fram til 14-årsalderen. Men da var det stopp. Schuberts Impromtu nr 4 i Ass dur ble mitt farvel til klassisk pianospill. Men så fikk jeg en gitar og lærte meg besifring. En helt annen måte å tenke musikk på! Så viste det seg at dette systemet også lot seg overføre til pianoet. Og slik ble det at piano fortsatt ble mitt viktigste instrument, men nå med besifring som utgangspunkt. Notekunnskapene er forvitret, men gleden over å spille er likefullt tilstede gjennom besifringssystemet.

​

I 1984 kjøpte jeg en Yamaha DX7 synthesizer. En åpenbaring av lyder. Du kan se den på Rockheim-museet i Trondheim, eller i mitt hjemmestudio hvor den fortsatt er i daglig bruk. På den har jeg gjennom årene komponert og spilt inn min egen musikk på alle slags medier, fra firespors kassettspiller på 80-tallet til totusentallets Logic Pro X.

Men det ble ikke noe fart over låskrivingen før jeg ble kjent med Hilde og Kristin i blandakoret LillCanto. Sammen etablerte vi bandet Hjerterto i 2008, og med to dyktige vokalister hadde jeg plutselig noen å skrive for! Det ble forløsende, og i løpet av tiden som har gått har det blitt nærmere hundre sanger registrert hos Tono.

​

Det finnes så mange slags låtskrivere og så mye forskjellig musikk. Med Hjerterto fant vi en stil og et format som det har vært - og er - inspirerende å jobbe innenfor. Reglene er slik: Tekstene skal være på norsk. De kan gjerne ha elementer fra norsk fortellertradisjon. Motivene skal være historiske, men likevel kunne føles gyldige i dag. Men ingen moderne begreper eller metaforer får være med. Ingen mobiltelefoner, fly, datamaskiner eller andre nymotens greier. Musikalsk kan sangene gjerne låne litt fra både folkemusikk, fra pop og rock. Innenfor dette universet skal Trolltind sin musikk utformes og framføres.

Jeg kjenner meg både stolt, glad og takknemlig for fellesskapet vi har i Trolltind. En virkelig fin gjeng med gode musikere har det blitt. Og vi er ikke er mer blaserte enn at vi gleder oss til hver eneste mulighet vi får til å oppleve samspill – og gleden som samspillet gir i tilværelsen.